Mange spør.

Siden vi sendte ut invitasjoner har det tikket inn spørsmål titt til ofte om hva vi ønsker oss. Jeg vet ikke om jeg har fått svart alle og derfor gjør jeg det enkelt og skriver her.

De fleste som kjenner oss vet jo veldig godt hva som opptar oss og hva vi jobber imot om dagen. Derfor ønsker vi oss penger. Vi sparer nemlig alt vi kan om dagen ettersom vi har en plan og et mål. Hva skal jeg skrive om den dagen det blir en realitet.

Vi gleder oss utrolig mye til denne dagen og vi gleder oss mest av alt til å tilbringe den med venner og familie.

Det blir nok helt magisk.

💜

Så utrolig glad.

Idag fikk jeg brev i posten, det i seg selv er ikke unormalt og her i huset er det heller ikke unormalt at det kom fra sykehuset. Det som var annerledes var hvilket sykehus. Jeg kjente klumpen i magen med engang jeg så hvor det kom fra, jeg visste jo at det var svarene på celleprøven. Legen sa også at om jeg ikke hørte noe så var det godt nytt. Jeg åpnet det og leste. I noen sekunder var jeg sikker på at det ble ny operasjon og jeg var så utrolig innstilt på det.

Lettelsen var helt enorm da jeg skjønte hva det stod. Jeg kan ikke tro at jeg av alle skal ha flaksen med meg. Jeg slipper operasjon, celleforandringene er trekt seg tilbake og selvom jeg fortsatt har hpv viruset så får jeg bare litt ekstra oppfølging. Og det er helt greit. Jeg er så glad og det var nesten så jeg fløy bortover veien når jeg gikk tur idag tidlig. Det kjennes så godt og så utrolig å vite at kroppen min stadig blir friskere og friskere. Og vet du hva? Det fortjente jeg nå. Jeg tørr tilogmed å si det høyt.

Nå skal jeg fokusere på å la kroppen jobbe videre med fingeren og nyte at det er kun den og ingenting annet som feiler meg.

Fy flate så glad jeg er nå!

<3

Morgentur.

Etter de to eldste var dratt med bussen og Celine var levert i barnehagen tok jeg Eva Amanda i vognen og gikk en tur. Det var et lite glimt av sol og siden det skal regne i hele dag var det bare å gå før det satte igang.

Vi kom ikke så langt før lillemor sovnet.

Vi ruslet ned til bukkeneset og hjem igjen. Fem kilometer er greit. Jeg klarer stadig oftere og gripe rundt håndtaket men det er enda en stund igjen før fingeren fungerer. Den er ikke ferdig grodd og jeg er spent på neste kontroll.

Det er så godt ute nå, og våren er her. Snøen er snart borte og isen på vannet forsvinner sakte men sikkert. En ting er helt klart og det er at det blir mye vann i år.

Vi rakk akkurat hjem igjen før det begynte å regne.

💜

Som et barn igjen.

Det går i planlegging og tanker om dagen. Det er godt å ha noe annet å tenke på enn fingeren. Jeg har et helt klart bilde i hodet mitt om hvordan det skal pyntes til bryllupet. Jeg bare håper så inderlig jeg klarer få det ut i live. At det blir den stemningen jeg ønsker og håper.

Jeg har kjøpt litt og skal lage min egen vri på andre ting. Ungene får hjelpe til å vi koser oss.

Jeg gleder meg meg og er som en liten unge når jeg får holde på med disse tingene. Det blir så virkelig når jeg sitter med det.

Nå gjør vi sport i å samle på små glass og jeg håper vi rekker og samle nok til den store dagen. Vi er godt igang og har satt igang familie og venner med å samle også.

Dette er så gøy!

💜

Verdens beste.

Siden jeg tok fingeren har søsteren min vært her minst engang i uken. Det samme med lillesøsteren min. De har vært der hele tiden og svart på meldinger både natt og dag. De har tatt imot tårer, samtaler, gode og dårlige nyheter. Vi har alltid vært nære men de siste månedene mer enn noen gang.

De har vært her å passet på lillemor når Rolf har måtte hente rundball eller gjøre andre ting som innebærer at jeg måtte være alene med henne. De har ryddet, laget mat og ordnet for meg. Jeg er så takknemlig.

Den største lykken er jo at mine beste og nærmeste også er mine søsken. Vi gikk alle gravide i fjor og i år har vi alle permisjon. Og vi tilbringer mye av den sammen.

Tilsammen har vi ni barn i samme alder hele veien og gjett om de har mye glede av hverandre. De storkoser seg når vi er sammen og det er godt å vite at vi skaper et tett og godt søskenbarnbånd.

Jeg er så utrolig takknemlig for all tid med disse og de fineste barna og tantebarna jeg vet om.

💜

I disse dager.

I løpet av de nærmeste dagene dukker det opp en invitasjon hos venner og familie. De som står oss nærmest. De vi ønsker å tilbringe den største dagen i våres liv med. (Med unntak av de fire dagene barna er født selvfølgelig)

Vi har det meste klart, hvertfall nedskrevet på et papir. Så om allerede litt under fire måneder går jeg opp kirkegulvet og sier ja til mannen i mitt liv.

Om fire måneder gifter vi oss og vi gleder oss utrolig mye.

Det blir en dag full av følelser og utrolig mye glede. Det blir en av de beste dagene i mitt liv.

💜

Ut på tur!

Idag har jeg og jentene startet et skikkelig prosjekt. Dermed tok vi med oss poser, kledde på oss og gikk en tur. Vi ble jammen meg skikkelig revet med og vi gikk faktisk helt til sand. Der tok vi en is og ga Eva Amanda mat før vi gikk hjem igjen. Det er altså en hel mil og begge jentene hang med hele veien.

Det var sol fra skyfri himmel, snøen har smeltet masse siden forrige uke og vi bare koste oss.

Når vi kom hjem lagde vi middag og det gikk ikke lang tid før jentene ville legge seg. Etter en kjapp dusj på begge og litt lørdagsgodt er de nå i seng.

Jeg er meget stolt av de. En hel mil er lang for korte ben men de gjorde det.

Og vårt lille prosjekt holder vi hemmelig en liten stund til men det var skikkelig gøy.

💜

7 måneder.

Lille lykkeliten er hele 7 måneder idag.

Hun er fortsatt ganske bedagelig og ruller egentlig bare rundt. Ingen kryping eller krabbing enda men det er nok ikke langt unna.

Ganske blid men kan være utrolig sint om det er noe som ikke stemmer. Sover godt og mye når rutinene hennes følges hvis ikke kan det blir tull.

Hun er et lykketroll som sprer rundt seg med smil og latter stort sett hele dagen.

Hun har blitt 67 cm og hele 7580g. Men det er en stund siden vi målte og veide så er nok litt større nå.

Tiden går så veldig fort og nå fremover løper den nok enda fortere. Vi koser oss som best vi kan og nyter hver eneste dag.

💜

Tankefull.

Etter fredagens kontroll ble jeg stille. Tankefull. Det er fremgang forsåvidt men et lite hinder har vi støtt på. Huden som ble lagt over fingertuppen dekker ikke godt nok og spørsmålet blir hva gjør vi nå. Og gå med benet i fingeren stikkende ut er ikke drømmesituasjonen ettersom det kan gi gnag og fingeren blir sår og ikke fungerende.

Før de får tatt stilling til noe må de vente til den gamle huden er falt av for å se hvordan om den nye huden dekker. Om det kommer ny hud.

Hvis ikke har jeg to valg. Ny hudtransplantasjon, hvor de tar et tykkere lag. Eller at de klipper ned fingeren litt. Jeg vet ikke hva jeg tenker. Heldigvis trenger jeg ikke ta stilling til dette enda ettersom jeg må vente.

De ønsker jo selvfølgelig at jeg skal gå en del uten bandasje når det er helt grodd for å se om om og eventuelt hvordan konsekvenser det får. Men det er ikke bare et fungerende spørsmål. Heldigvis har jeg en utrolig enestående lege som forstår hva det betyr utseendet messig og det er godt.

Såret i armen kan de også rette en del på men ikke før tidligst et år. Om det fortsatt er like stygt da så går de inn og skjærer det opp og lapper det litt penere sammen.

Men midt oppi alt det er det hvertfall fremgang på underarmen. Det er dekt av et super tynt lag med ny hud. Endelig. Og nå får jeg lov å dusje uten bandasje på det, så lenge ikke huden faller av. Det har tatt 11 uker for kroppen min å få et bittelite hudlag der og jeg verner om armen min som en annen gal.

Nesten på grensen til hysterisk for å miste hud. Det er ikke godt og nå når jeg vet hvor lang tid det tar å få ny så tar jeg ingen sjanser.

Bandasjene må sitte på resten av sommeren og jeg har nå slått meg til ro med at dette tar den tiden det tar. Jeg får fokusere på de tingene jeg kan og ikke det jeg ikke får gjort.

Jeg blir tankefull etter disse kontrollene. Jeg er tankefull når det gjelder kroppen min. Jeg beundrer alt den står i nå og jeg er utrolig takknemlig for at jeg har en sterk, sunn og tøff kropp som kjemper med meg.

💜

Spise selv.

Den siste tiden har minste frøkna vært mer og mer opptatt av vår mat. Sin egen syns hun er kjedelig og bare spytter ut igjen. Idag fikk hun smake brødskive med leverpostei for første gang og gjett om det slo ann.

Å spise selv, og få smake på noe annet enn grøt og bare grise det er jo så gøy.

Hun storkoste seg og mer eller mindre alt gikk i munn. Det er så herlig og se når de virkelig koser seg og det er jo virkelig rette alderen for å la henne utforske dette.

Hun ble kjempe sint når hun ikke fikk mer.

Tydelig en skikkelig smaksopplevelse. Tenk å bli så glad for litt leverpostei. Det er ikke vanskelig å glede dette lykketrollet hvertfall.

💜