7 måneder.

Lille lykkeliten er hele 7 måneder idag.

Hun er fortsatt ganske bedagelig og ruller egentlig bare rundt. Ingen kryping eller krabbing enda men det er nok ikke langt unna.

Ganske blid men kan være utrolig sint om det er noe som ikke stemmer. Sover godt og mye når rutinene hennes følges hvis ikke kan det blir tull.

Hun er et lykketroll som sprer rundt seg med smil og latter stort sett hele dagen.

Hun har blitt 67 cm og hele 7580g. Men det er en stund siden vi målte og veide så er nok litt større nå.

Tiden går så veldig fort og nå fremover løper den nok enda fortere. Vi koser oss som best vi kan og nyter hver eneste dag.

💜

Tankefull.

Etter fredagens kontroll ble jeg stille. Tankefull. Det er fremgang forsåvidt men et lite hinder har vi støtt på. Huden som ble lagt over fingertuppen dekker ikke godt nok og spørsmålet blir hva gjør vi nå. Og gå med benet i fingeren stikkende ut er ikke drømmesituasjonen ettersom det kan gi gnag og fingeren blir sår og ikke fungerende.

Før de får tatt stilling til noe må de vente til den gamle huden er falt av for å se hvordan om den nye huden dekker. Om det kommer ny hud.

Hvis ikke har jeg to valg. Ny hudtransplantasjon, hvor de tar et tykkere lag. Eller at de klipper ned fingeren litt. Jeg vet ikke hva jeg tenker. Heldigvis trenger jeg ikke ta stilling til dette enda ettersom jeg må vente.

De ønsker jo selvfølgelig at jeg skal gå en del uten bandasje når det er helt grodd for å se om om og eventuelt hvordan konsekvenser det får. Men det er ikke bare et fungerende spørsmål. Heldigvis har jeg en utrolig enestående lege som forstår hva det betyr utseendet messig og det er godt.

Såret i armen kan de også rette en del på men ikke før tidligst et år. Om det fortsatt er like stygt da så går de inn og skjærer det opp og lapper det litt penere sammen.

Men midt oppi alt det er det hvertfall fremgang på underarmen. Det er dekt av et super tynt lag med ny hud. Endelig. Og nå får jeg lov å dusje uten bandasje på det, så lenge ikke huden faller av. Det har tatt 11 uker for kroppen min å få et bittelite hudlag der og jeg verner om armen min som en annen gal.

Nesten på grensen til hysterisk for å miste hud. Det er ikke godt og nå når jeg vet hvor lang tid det tar å få ny så tar jeg ingen sjanser.

Bandasjene må sitte på resten av sommeren og jeg har nå slått meg til ro med at dette tar den tiden det tar. Jeg får fokusere på de tingene jeg kan og ikke det jeg ikke får gjort.

Jeg blir tankefull etter disse kontrollene. Jeg er tankefull når det gjelder kroppen min. Jeg beundrer alt den står i nå og jeg er utrolig takknemlig for at jeg har en sterk, sunn og tøff kropp som kjemper med meg.

💜

Spise selv.

Den siste tiden har minste frøkna vært mer og mer opptatt av vår mat. Sin egen syns hun er kjedelig og bare spytter ut igjen. Idag fikk hun smake brødskive med leverpostei for første gang og gjett om det slo ann.

Å spise selv, og få smake på noe annet enn grøt og bare grise det er jo så gøy.

Hun storkoste seg og mer eller mindre alt gikk i munn. Det er så herlig og se når de virkelig koser seg og det er jo virkelig rette alderen for å la henne utforske dette.

Hun ble kjempe sint når hun ikke fikk mer.

Tydelig en skikkelig smaksopplevelse. Tenk å bli så glad for litt leverpostei. Det er ikke vanskelig å glede dette lykketrollet hvertfall.

💜

Jeg håpet jeg skulle være ferdig.

I flere uker har jeg krysset fingrene for at alt dette styret med hånden skulle være over. Men der tok jeg feil. Jeg får virkelig lære hva tålmodighet er nå. Og imorgen tar jeg fatt på nye utfordringer.

Imorgen er det tid for nye vevsprøver. I november 2016 ble jeg operert for første gang på grunn av grad tre celleforandringer. På etter kontrollen seks måneder etterpå var det der fortsatt også ble jeg gravid. De nye prøvene viser fortsatt forandringer og imorgen er det nye tid for nye prøver.

Jeg har håpet så lenge at jeg skulle få bli ferdig med det ene før jeg begynte på det neste men sånn ble det ikke.

Jeg er veldig forberedt på en ny operasjon. Jeg er veldig forberedt på at det fortsatt er grad tre forandringer og hpv smitte. Om ikke blir jeg veldig glad.

Jeg krysser fingrene men velger å tenke at det er bedre og forberede seg enn å tro at det er borte.

💜

For en påske.

Herlighet for en påske vi har hatt. Vi har bare kost oss hele uken. Ungene har lekt ute fra morgen til kveld, vi har hatt masse besøk, barna har lekt masse med både naboen og andre barn. Rett og slett en helt utrolig hjemmepåske.

Vi har holdt på hos dyrene, lett etter påskeegg, fikset ved og generelt fått ryddet opp litt ute.

Ungene har virkelig strålet hele uken og vi har ladet batterier helt hundre prosent.

Vi har hatt camping turister og andre besøk og alt har virkelig bare vært kos.

Nå har barna reist til pappa’n sin, besøket har dratt hjem og vi sitter igjen i sofaen med smil. Det har vært en uke spekket med turer, familie og venner tid. Det har vært knall fint vær og vi har fått farge i kinnene alle mann.

Imorgen skal vi nyte den siste dagen med nytt besøk også er hverdagen  her igjen.

Tusen takk for en herlig uke til alle som har vært innom, vi har storkost oss og vi er utrolig glad for at akkurat dere ville tilbringe dagene med oss.

Har du hatt en like fin påske som oss?

💜

Tett på naturens dyreliv.

Det er ingenting som er bedre enn å starte dagen med en god tur. Her om dagen var intet unntak og enda bedre ble det når jeg fikk komme tett på naturens dyreliv. Jeg og Millie gikk i skogen til en forandring og det var helt stille.

Det første vi møtte på var disse to skjønningene. Vi listet oss videre for å ikke forstyrre de.

Vi kom ikke langt før vi møtte på enda flere søte små og jeg følte meg rimelig heldig som kan vandre så tett på dyrelivet i skogen.

Det er tydelig vår i luften for de ertet, eglet og var virkelig i slaget.

Jeg listet meg like rolig forbi disse. Syns nemlig det er viktig og ikke forstyrre de. Jeg kan titte og beundre men det er det.

Flere som stadig møter på noen herlige skapninger på tur?

💜

Hadde du sagt det om det var din hånd?

Jeg har så uendelig mange tanker. Hodet går rundt og konsekvensene begynner å synke inn. Jeg har vært super heldig. 1 cm til og jeg hadde delt hånden min i to. Da blir man takknemlig. Du må være forsiktig. Du skulle jo ha tenkt på dette. Du må følge med på hva du gjør. Det er setninger som ofte kommer i samtaler. Jeg smiler det bort. Men innerst inne så gjør jeg meg noen tanker. Tror dere virkelig at jeg stod der, over kløyva og tenkte at ja nei, jeg bare tar en finger? Tror dere ikke jeg er veldig klar over at man må være forsiktig? Tror du ikke at jeg har tenkt over det et mange siffret tall allerede? Jo jeg har det. Jeg er ikke bra enda. Jeg går her å sparker i bena og får ikke gjort noe. Det er som å se livet går forbi mens man sitter igjen selv.

Foreløpig er dette hånden min. I mine øyne er den helt forferdelig. I andres øyne veldig fin. Heldigvis går jeg med bandasje enda så jeg trenger ikke forholde meg til den. Men om jeg skal være ærlig så kaster jeg nesten opp hver gang jeg må bytte den. Jeg syns den er helt forferdelig. Såret i hånden ser ut som et rompehull. Ja rett og slett, det er ikke mer eller mindre noe annet som kan beskrive det. Fingeren er ekkel. Og dette må jeg leve med.

De fleste sier det har blitt så fint. Vel, hadde du syns det var like fint om det var din hånd? Din finger? Du som hadde et rompehull i hånden din? Jeg tror ikke det. Jeg forstår at folk prøver være positive. Jeg setter pris på det. Men noen ganger trenger man ikke høre det. Det føles som en løgn. Hånden min er for alltid forandret og det må jeg leve med.

Denne sommeren og neste må det beskyttes mot sol. Denne sommeren får jeg kanskje lov å bade, om det gror sammen til da. Jeg er sint, lei meg, frustrert og jeg gråter. Hvordan skal jeg venne meg til dette?

Jeg vet at jeg klager, jeg vet at jeg burde være takknemlig for at det bare er en finger. Og jeg er det. Men allikevel må jeg få sette ord på tankene, følelsene og det faktum at jeg må leve med dette. Det er mine plager, og alt jeg håper på nå er at jeg skal kunne klare å se på hånden min uten at jeg blir kvalm.

💜

Offisielt åpnet.

De siste dagene har det vært utrolig varmt og godt ute. Faktisk så varmt at tuppene i hønsehuset har fått komme ut for å lufte tærene. De var meget skeptiske den første timen, men så var det fart i dem.

De nyter solen, varmen og mat. Vi kan offisielt si at hønsegården nå er åpnet for sommeren.

De stenges fortsatt inne om natten ettersom det er iskaldt da enda men vi er inne i riktig årstid og det går mot sommer.

Nå får jeg komme meg ut å slippe ut disse damene, de har det med å bli utålmodige om vi kommer for sent.

Ha en nydelig dag, så håper jeg solen skinner like godt hos dere som den gjør her.

💜

Påskeferie.

Idag våknet vi til strålende solskinn og veldig blide barn. Etter en lang frokost var det bare å få på klærne for å komme oss ut. Vi må jo virkelig nyte været når det er så fint. Vi samarbeidet alle mann om å få en del ved opp på henger også føyk ungene avgårde for å leke.

Ungene lekte i mange timer mens jeg ryddet og puslet litt rundt. Godt å ta tak i alle de tingene som kommer frem når snøen blir borte. Før middag ville barna gå en tur så da gjorde vi det. Hele fire kilometer ble det før vi tok en enkel middag ute på bålet. Grillpølser smaker altså helt perfekt i dette været.

Ekstra heldig er vi som skal få ha dette været hele påsken og det skal vi nyte fult ut.

Ungene er trøtte idag og det kan jeg skjønne. Etter 8 timer ute blir man trøtt og nå sover de alle sammen godt.

Ikke lenge før jeg skal krype etter.

Har du like fint vær der du er?

💜

Gårsdagens kontroll.

En gang i uken er jeg inne på riksen for å bytte bandasjer, rense sårene skikkelig og for at legen skal få se. Igår var nok en tur og kontrollen gikk ganske bra.

Jeg klarer ikke slutte å tenke på hvor fantastisk kroppen egentlig er. Her har jeg i to måneder både formet min egen fingertupp og grodd godt så resten av sårene begynner å bli greie.

Igår ble det endelig bestemt. Så lenge det går den veien det gjør nå så slipper jeg å amputere. Fingeren ser bra ut fra legens ståsted og huden ligger greit på. Det er fortsatt åpent sår men det ser meget bra ut. Jeg er glad jeg slipper å amputere.

Såret som fingeren på inni på hånden for å gro er nå så fint at jeg kan gå uten bandasje. Det er det såret de har slitt mest med å få til å gro men den siste uken har det lukket seg og kvittet seg med all verk. Dermed en bandasje mindre å bytte.

Jeg har fortsatt strenge restriksjonene om at både plaster og bandasje skal på når jeg er ute eller driver med dyrene og det skal ikke utsettes for solen i år eller neste år.

Donasjonsstedet mitt er dessverre ikke så bra. Det er fortsatt åpent å de sliter med å få det til og gro. Det er visstnok ganske vanlig men allikevel skulle jeg ønske jeg var nærmere å få igjen huden. Det er vondt og åpent og det hjelper ikke at huden tilstadighet velger å dette av. Det er mye verk og nå har vi prøvd en ny metode denne uken for å prøve å lukke det.

Fingeren i seg selv går veldig sakte men sikkert fremover og det må bare ta den tiden det tar. Den blir nok værende i bandasje en god stund til.

Alt i alt så er legen veldig fornøyd og det er det jeg må høre på. Jeg har mine egne tanker å følelser rundt dette og de er helt annerledes. Men det blir nok et eget innlegg.

💜