Det er ikke alle som får bo her.

Huset vårt er et gammelt tømmerhus og det har ikke bodd noen her på en stund før vi flyttet inn. Det betyr at vi var veldig klar over at det kunne være mus og jordrotter både inne og ute. Når jeg sitter på kontoret og jobber har jeg jo hørt det har raslet i veggen. Typisk mus. Men jeg skvatt ikke noe mindre når jeg satt en tidlig morgen i sofaen og det tuslet en mus rett over gulvet foran meg. Jeg fikk rett og slett litt panikk, jeg tåler mye og er ikke redd veldig mange ting, men akkurat mus setter meg litt ut.

Det ble ikke noe bedre av at den løp under sofaen og ble der!

Jeg slang bena på bordet i en voldsom fart og satt helt stille. Gudene vet hvorfor, akkurat som om musa hadde tatt meg om jeg flyttet på meg. Men ikke turte jeg å gå på gulvet og ikke visste jeg om jeg skulle bli sittende tilfelle den kom. Når den viste seg gang nummer to gjorde den et stort nummer ut av det, jeg er sikker på at den visste at jeg var lammet der jeg satt. Den danset nemlig bortover teppet under bordet, rett under bena mine. Jeg døde.

Jeg mannet meg opp og hoppet ut i gangen og ropte på nils.

Men som den gode katten han er så la han seg ned å sov, sliten etter å ha tilbragt hele natten på musejakt ute. Heldigvis våknet minstemor og lyden fra henne fikk denne ekle skapningen til å fjerne seg. Ut av syne ut av sinn, ikke sant?

I natt derimot våknet jeg med et brak. En stol i stuen veltet, med påfølgende rabalder som gjorde at både jeg, Rolf og Eva Amanda våknet, jeg husket at Nils var inne og skjønte kjappt hva som var i ferd med å skje. Derfor sendte jeg Rolf ned for å hente lillemor og han kunne konstantere at jada, Nils hadde gjort jobben.

Mus er søte de altså, ute, nå er det i allefall en mindre, feller oppe og Nils er heretter inne om natten.

Det er nemlig ikke alle som får bo her.

<3

Den er så fort over

For nøyaktig 7 dager siden tok jeg dette bildet, i herlige farger og skikkelig høst vær. På  7 dager skjer det mye i den årstiden vi er i nå.

 På syv dager er det blitt uendelig grått og trist. Det er et faktum at høsten er på hell og minusgradene er tilstede om natten. Høsten som er så vakker er nå snart hvisket bort i en grå tone som straks går over i koselig hvit snø.

Snø er fint det og. Men akkurat denne mellomperioden hvor det bare er grått er ikke noe særlig. Jeg må ha enten høst, eller vinter. Da er det bra. Men været får jeg ikke gjort noe med og jeg får bare kose meg med å kunne gå tur på bare veier foreløpig.

Det er bare å innse at alle farger, allt det fine, det er over for denne gang. Nå er det bare å se frem mot vinter og jul. Det gjelder å glede seg over alle årstider.

<3

Vi forbereder oss.

I disse dager skjer det spennende ting her, vi forbereder oss for å ta imot noen nye beboere. Det er spennende, morsomt og vi gleder oss. Mesteparten var jo klart for rommet var jo allerede ferdig men nå skal det altså flytte inn noen. En del tidligere enn planlagt, men det er litt sånn her i huset. Vi snakker om ting også blir det som regel bare gjort. Alt for fort i forhold til hva planen egentlig er.

Det ser ut til at vi ligger greit ann tidsmessig men jeg er spent på om alt rekker og bli helt ferdig, for på fredag allerede skal vi hente de.

Jeg gleder meg skikkelig og er veldig spent på hva barna kommer til å si når de kommer hjem fra pappan sin.

Hva tror du skal flytte inn her hos oss?

<3

Tusen takk

Etter innlegget igår har jeg fått mange tilbakemeldinger, selvom det er min historie så er ikke den unik. Jeg har kanskje opplevd mye og jeg har kanskje følt meg ensom store deler av mitt liv. Men jeg er helt tydelig ikke alene. SÅ mange som kjenner seg igjen og så mange som ikke vet hva de skal gjøre med det. Det får meg til å tenke på hvilken verden vi lever i. Hvilken egoisme vi har utviklet. Og jeg tenker med gru på de som vokser opp idag hvor mobbing og utestenging er enda mer utbredt enn når jeg gikk på skolen.

Jeg skulle så inderlig ønske det var noe jeg kunne gjøre, selvom jeg vet at jeg gjør en viktig jobb allerede. Jeg oppdrar nemlig 4 barn, som alle får den samme beskjeden. Et hvert forsøk på mobbing eller utestengelse får konsekvenser. Det er ikke greit overhodet. Jeg kan bare gi dem den lærdommen jeg tror er riktig og jeg kan veilede de den retningen jeg tror er bra. Men man vet aldri.

Det eneste jeg vet er at det er mitt største forsøk på å gjøre verden til en bedre plass. Det og selvfølgelig å ikke godta noe som helst selv. Voksne mennesker er ofte de verste.

Men igjen, tusen takk for alle gode, oppmuntrende ord og til dere som kjenner dere igjen og som har de samme følelsene, dere er ikke alene og det er ikke feil eller flaut å si det. Det er den eneste måten du kan få hjelp på.

Vi kan ikke tie dette ned. Den eneste løsningen er å stå sammen og ikke akseptere det.

Tusen takk.

<3

Jeg har aldri passet inn.

Jeg følte det veldig tidlig, det var ingen å leke med. Jeg klarte liksom aldri å tilpasse meg noen steder. Det er vondt og vanskelig å stå på utsiden, helt til du blir vant til det. Ikke før jeg begynte på ungdomsskolen hadde jeg jeg venner. Der var det meg og en liten guttegjeng. Frem til da syns jeg verken skole eller fritid var noe særlig, jeg var sjelden med på noe og enda sjeldnere hadde jeg noen å leke med. Til jeg møtte denne gjengen. Vi holdt sammen hele ungdomsskolen og til dels gjennom videregående. Men etter år med utestenging, tisking og hvisking i gangene når jeg gikk forbi og en trøblete oppvekst så tok jeg med meg de få tingene jeg hadde å flyttet. Langt. Helt til Egersund. Det var en frihet, en lykke. Og kunne starte helt på nytt uten at noen kjente meg, det skulle bli helt perfekt. Det eneste jeg hadde igjen fra mitt gamle liv var kjærsten min og foreldre og søsken.

Det ble ikke helt som tenkt, jeg hadde ikke regnet med at alle episoder, alle minner og alle opplevelser skulle trenge igjennom og opp i overflaten. Det å leve med en voldelig stefar i mange år har satt sitt preg på meg. Det å være alene i verden har merket meg. Her fikk jeg for første gang merke hva det var å ha gode venner. I en alder av 16 år, hadde jeg for første gang noen å være sammen med etter jobb. Noen som brydde seg og var engasjert i mitt liv. Det var en utrolig rar og god følelse. Denne gjengen og disse menneskene er fantastiske mennesker og jeg skulle ønske de visste hva de gjorde for meg. Jeg savner de hver eneste dag enda. For første gang siden jeg var liten kunne jeg le, høyt, du vet sånn latter som kommer fra magen. Jeg hadde noen å gå på kino med. Alle sånne ting som jeg aldri hadde vært med på før. 

Etter ett år ble jeg gravid, det ble min redning psykisk, jeg måtte jo inn på kontroller hos helsesøster og hun merket kjapt at her måtte det hjelp til. Mine morsfølelser var ikke eksiterende. Alt jeg tenkte på var å adoptere bort den vesle spiren for jeg kom aldri til å klare det. Hva om jeg ikke klarte beskytte denne lille gutten fra alt det vonde? Hva om jeg ikke så hva han trengte? Det var bedre at han kom til noen andre.

Rett før han kom til verden flyttet jeg hjem, på en ny plass. Vi leide et lite småbruk og ved hjelp av samtaler, og meg selv klarte jeg bygge meg sakte men sikkert opp. I takt med meg selv og litt overskudd vokste dyreflokken og etter et nytt svangerskap og samme runden med dårlig tanker kom baby nr 2. Da var jeg ferdig. Kroppen min kollapset og jeg ble kjørt til sykehus i all hast. Med bukhinnebetennesle, kollapsende nyrer og lunger uten funskjon så sier det seg selv at kroppen ikke var bra. Etter å ha fjernet blindtarmen og jobbet meg litt opp igjen dro jeg hjem etter 14 dager, tok meg av dyr og barn og fortsatte på skolen. Ja, for jeg gikk nemlig siste året på videregående og hadde datteren min med på armen.

Etter endt skolegang var baby nr tre på vei og jeg i kjelleren. Denne gangen fikk jeg hjelp i form av samtaler med engang. Takk gud for støtteapparatet i kommunen jeg bor. Det å gå gravid for meg er ingenting jeg ser tilbake på som koselig fint eller noenting. Det er bare vondt. Følelsesmessig.

Hun meldte sin ankomst med brask og bram i et keisersnitt og kroppen fikk igjen kjørt seg.

Forholdet endte i skilsmisse og jeg satt igjen alene, uten venner igjen.

Etter å stadig ha vært inn og ut av sykehuset for operasjoner og ting som ikke har vært bra med kroppen min klarte jeg ikke mer. Jeg datt helt i kjelleren og ble der. I to år. Jeg klarte ikke noe annet enn å passe på barna mine og sørge for at de fikk det de trengte. i 8 år hadde jeg vært mamma, dyktig på jobb og flink med dyrene mine. Hele livet hadde jeg vært pliktoppfyllende og listet meg rundt på tå. Bare en ting hadde jeg glemt og det var å være Malin. Hun var borte.

 

Dette er 2 år siden og de siste 2 årene har vært tøffe. Steintøffe. Jeg har grått, falt og reist meg opp. Å bygge seg selv og kroppen opp igjen etter så langt tid med mobbing, vold, og pyskiske nedturer tar enormt langt tid. 

Idag er veien videre staket ut. Jeg har en ny drivkraft, jeg står opp for meg selv og jeg setter meg selv først.

Jeg syns enda det er skummelt å møte nye mennesker og jeg har fryktelig få venner. Av den grunn at jeg ikke tørr. Jeg orker ikke sette meg i en situasjon som gjør at jeg kan bli såret, jeg vet nemlig ikke om jeg er klar for å takle det. Men etter 10 år i denne fantastiske kommune begynner jeg endelig å få bekjentskaper.

Jeg har lært meg at dette er min historie, dette er mine opplevelser, dette er ikke den jeg er.

Allikevel kjenner jeg på en takknemlighet for alt jeg har opplevd, for det har gjort meg til den sterke, tøffe, hardtarbeidende damen jeg er idag, og derfor vet jeg at jeg kommer til å lykkes med alt jeg ønsker. For jeg gir meg ikke før jeg har klart det.

Nå er det min tur. Nå er det meg i fokus. Dette er min historie og den er ferdig med å prege meg.

<3

 

 

Mine morgener

Mine morgener er alltid best når jeg står opp tidlig. Så tidlig at jeg får fem minutter ute i stallen hvor jeg kan slippe ut Trollet, fore hønene og lufte Millie.

Det er ganske så koselig ute i disse stundene, hesten er glad for å komme ut og spise, jeg nyter at solen som regel prøver å stå opp og hanefar galer.

Det er en utrolig god start på dagen, jeg vet at dyrene har fått det de skal og jeg får mine fem minutter for meg selv. Fem minutter som er utrolig viktig for meg.

Jeg er avhengig av alenetid, jeg blir sliten av for mye lyd og derfor er det viktig å ta disse pausene fra hverdagen.

Når jeg er ferdig ute henter jeg Millie så hun får luftet seg litt før vi begge går inn. Hun for å spise jeg for å stelle meg litt. Foringsrunden og den biten foregår ofte i pysjen nemlig.

Jeg rekker å stelle meg, rense huden skikkelig og få på de produktene jeg bruker hver dag, og alt helt i fred og ro mens barna fortsatt sover.

Når jeg er ferdig med alt dette lager jeg frokost og klokken 0700 møtes vi alle til havregrøt rundt frokostbordet. Dette er oppskriften min på en perfekt morgen. Jeg elsker dagene mine når de er som dette og det her er grunnen til at jeg jobber med forever. Da er dette sånn jeg kan ha det. Ikke noe stress eller mas, kun min egentid som jeg disponerer selv.

Hva er din perfekte morgen?

<3

Ut på nye veier.

Siden Eva Amanda sov til klokken 10.00 idag ble det ingen tur på morgenen. Da vet jeg at jeg har lett for å ikke gå i det hele tatt så etter duppen hennes slo jeg meg hard og puttet henne i vognen og gikk. Bare rett på andre siden av jordet vårt går det en vei og jeg har lurt lenge på hvor den fører. Lite visste jeg om hva som ventet meg.

Vi begynte å gå, opp det jeg trodde var en liten bakke, det var den forsåvidt først, så ble den brattere og brattere og brattere. Hele 4,2 km oppover gikk det. Melkesyren sprengte i bena og jeg trodde et lite øyeblikk at jeg skulle dø. Jeg er ikke i den beste formen enda. Jeg stoppet innimellom bare for å puste.

Det var riktig nok rimelig pent oppover der men herlighet, dt oppdaget jeg ikke før jeg var på tur ned igjen.

Det var en herlig tur sånn egentlig og nå brenner det i både rompe og lår. Jeg kommer til å se smashing ut til neste sommer om jeg skal fortsette og gå opp og ned der hvertfall.

Tilsammen 8.3 km og jeg er strålende fornøyd. Jeg kom meg ut, fant en ny vei og den ble til en fryktelig god treningsøkt.

Pleier du å prøve ut nye veier?

<3

Den fantastiske trappen.

I huset vårt er det to trapper, en på hver side av huset. Den du ser på bildet går fra første etasje og opp i tredje. Jeg elsker den. Den er så majestetisk, stor og vakker. Jeg blir ikke lei av den. Til tross for at den i løpet av det neste året skal forandres og jeg må gjøre jobben så elsker jeg den.

Med tiden skal trappetrinnene få samme farge som gelenderet og jeg skal male veggene. Jeg gleder meg til å begynne selvom det er et uendelig stort prosjekt. Trappene i huset er en del av sjarmen.

Tenk så mange føtter som har tråkket opp og ned disse trinnene, så mange som har snublet, bært og løftet ting opp og ned her. Så mange trinn som knirker, skriker og piper når du går i de. Det ligger en stor jobb bak hvert eneste trinn og jeg er stolt og jeg gleder meg til å ta fatt på det. For det er vi som skriver den neste historien i disse trappetrinnen og den historien skal jeg passe på at alle vet. På den måten trenger ikke de neste å lure som jeg gjør. På den måten kan det gjenfortelles og når mine tipp tipp oldebarn sitter på kjøkkenet og snakker så kan de  få høre historien om den gangen jeg holdt på her. Om den gangen jeg pusset, malte og ordnet. Og da skal de få det så detaljert at de vil kjenne hvilken kjærlighet, omtanke og nøyaktighet som er blitt lagt ned i akkurat disse trinnen.

For nå er det min tur til å skape en historie.

<3

Vi er så altfor opptatte av det.

Utseendet, kropp, det å få til noe, være vellykket, fremstå som bra. Vi snakker ned andre og fremhever oss selv. Vi prater mer om andre enn å faktisk bry oss om den vi snakker med. Hvorfor er det blitt sånn? Er vi så redde for å være mislykket? Og hva er mislykket?

Jeg for eksempel lever et liv som for meg er helt utrolig. Jeg står opp tidlig, forer dyr, sender avgårde barna og snart er det jobb. For andre er mitt liv bare kaos rot og mas, men for meg er mitt liv helt perfekt. Jeg kan gå på trening med barna i joggebukser, og jeg kan gå på butikken i ridebuksen min. Ikke fordi jeg syns det er kjempe gøy men noen ganger fordi jeg ikke rakk noe annet.

Jeg kunne hatt et liv fylt med reiser og opplevelser, jeg kunne hatt en hytte eller en campingvogn vi ville reist til hver helg, men det er ikke det jeg ønsker. Jeg ønsker å bruke all min tid hjemme, på barna og dyrene. Jeg ønsker og fokusere på den oppveksten jeg har tro på at er sunt. Å ha ansvar, å lære seg å ta vare på andre. Selvom det er mine dyr og mitt ansvar så er barna en del av det.

Jeg ser andre reiser, kanskje verden rundt, jeg ser de jobber hardt og står på, noen kanskje flere døgn på jobben sin hver uke. Fordi det er det de ønsker og gjøre. De ønsker å dra på hytta, til syden og de ønsker og tilbringe livet sitt med jobb. Det betyr ikke at de er mislykket. Det betyr at de er annerledes enn meg. Og det må jo være helt greit.

Men ofte blir det hvisking, tisking. Vet du, den har jo aldri tid, den gjør jo ikke noe annet enn å jobbe og de som bor der, de er jo bare opptatt av dyrene sine osv. Du syns du hører de ikke sant?

Kun fordi vi er redd for at det vi gjør er feil, at det ikke passer inn. At vi ikke blir akseptert fordi vi gjør det vi vil.

Ja, for noen er det uforståelig å leve mitt liv, for meg er det uforståelig å leve andre sitt men det er fordi vi har forskjellige interesser, forskjellige ting vi brenner for.

Så hvorfor skal vi være så opptatt av dette? kan vi ikke bare akseptere hvordan folk velger å leve sine egne liv? For realiteten er at hvis noen ønsket å leve som meg så hadde de gjort det. Om jeg ønsket å ha en campingvogn eller hytte og reise til så hadde jeg gjort det.

Det betyr ikke at verken du eller jeg ikke kan, har råd eller får til. Det handler rett og slett om hva vi ønsker.

Og jeg vet at jeg ville valgt livet mitt fremfor noen andre sitt anyday.

Hva ville du valgt?

<3

Høsten er virkelig magisk

Alle farger, temperaturer, frost, sol, luften. Alt er magisk med høsten. Det er min absolutte favoritt tid og jeg nyter den til fulle. Det å bevege seg utendørs og kunne puste inn den friske luften, se på alle farger som bader i solen det gjør at jeg henter meg inn. Får overskudd. Det er ingenting som den stillheten man har rundt seg ute.

Og komme seg tidlig ut gir rom for å se solen stå opp, kjenne varmen kommer og vekker landskapet. Tørker bort natteduggen og hvisker bort frosten som la seg i de sene nattetimer.

Det er på høsten hvor alt forbereder seg på en lang vinter, hvor naturen legger seg i dvale at jeg våkner. Det er denne årstiden jeg elsker og jeg virkelig lever. Det er ingenting som slår det å ferdes ute fra august til november. Hvor man sakte men sikkert får med seg at hele naturen sovner inn.

Da er det bare å glede seg til neste gang, neste år. Så kan man nyte det samme atter engang.

<3