Tusen takk

Etter innlegget igår har jeg fått mange tilbakemeldinger, selvom det er min historie så er ikke den unik. Jeg har kanskje opplevd mye og jeg har kanskje følt meg ensom store deler av mitt liv. Men jeg er helt tydelig ikke alene. SÅ mange som kjenner seg igjen og så mange som ikke vet hva de skal gjøre med det. Det får meg til å tenke på hvilken verden vi lever i. Hvilken egoisme vi har utviklet. Og jeg tenker med gru på de som vokser opp idag hvor mobbing og utestenging er enda mer utbredt enn når jeg gikk på skolen.

Jeg skulle så inderlig ønske det var noe jeg kunne gjøre, selvom jeg vet at jeg gjør en viktig jobb allerede. Jeg oppdrar nemlig 4 barn, som alle får den samme beskjeden. Et hvert forsøk på mobbing eller utestengelse får konsekvenser. Det er ikke greit overhodet. Jeg kan bare gi dem den lærdommen jeg tror er riktig og jeg kan veilede de den retningen jeg tror er bra. Men man vet aldri.

Det eneste jeg vet er at det er mitt største forsøk på å gjøre verden til en bedre plass. Det og selvfølgelig å ikke godta noe som helst selv. Voksne mennesker er ofte de verste.

Men igjen, tusen takk for alle gode, oppmuntrende ord og til dere som kjenner dere igjen og som har de samme følelsene, dere er ikke alene og det er ikke feil eller flaut å si det. Det er den eneste måten du kan få hjelp på.

Vi kan ikke tie dette ned. Den eneste løsningen er å stå sammen og ikke akseptere det.

Tusen takk.

<3

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg