Jeg har aldri passet inn.

Jeg følte det veldig tidlig, det var ingen å leke med. Jeg klarte liksom aldri å tilpasse meg noen steder. Det er vondt og vanskelig å stå på utsiden, helt til du blir vant til det. Ikke før jeg begynte på ungdomsskolen hadde jeg jeg venner. Der var det meg og en liten guttegjeng. Frem til da syns jeg verken skole eller fritid var noe særlig, jeg var sjelden med på noe og enda sjeldnere hadde jeg noen å leke med. Til jeg møtte denne gjengen. Vi holdt sammen hele ungdomsskolen og til dels gjennom videregående. Men etter år med utestenging, tisking og hvisking i gangene når jeg gikk forbi og en trøblete oppvekst så tok jeg med meg de få tingene jeg hadde å flyttet. Langt. Helt til Egersund. Det var en frihet, en lykke. Og kunne starte helt på nytt uten at noen kjente meg, det skulle bli helt perfekt. Det eneste jeg hadde igjen fra mitt gamle liv var kjærsten min og foreldre og søsken.

Det ble ikke helt som tenkt, jeg hadde ikke regnet med at alle episoder, alle minner og alle opplevelser skulle trenge igjennom og opp i overflaten. Det å leve med en voldelig stefar i mange år har satt sitt preg på meg. Det å være alene i verden har merket meg. Her fikk jeg for første gang merke hva det var å ha gode venner. I en alder av 16 år, hadde jeg for første gang noen å være sammen med etter jobb. Noen som brydde seg og var engasjert i mitt liv. Det var en utrolig rar og god følelse. Denne gjengen og disse menneskene er fantastiske mennesker og jeg skulle ønske de visste hva de gjorde for meg. Jeg savner de hver eneste dag enda. For første gang siden jeg var liten kunne jeg le, høyt, du vet sånn latter som kommer fra magen. Jeg hadde noen å gå på kino med. Alle sånne ting som jeg aldri hadde vært med på før. 

Etter ett år ble jeg gravid, det ble min redning psykisk, jeg måtte jo inn på kontroller hos helsesøster og hun merket kjapt at her måtte det hjelp til. Mine morsfølelser var ikke eksiterende. Alt jeg tenkte på var å adoptere bort den vesle spiren for jeg kom aldri til å klare det. Hva om jeg ikke klarte beskytte denne lille gutten fra alt det vonde? Hva om jeg ikke så hva han trengte? Det var bedre at han kom til noen andre.

Rett før han kom til verden flyttet jeg hjem, på en ny plass. Vi leide et lite småbruk og ved hjelp av samtaler, og meg selv klarte jeg bygge meg sakte men sikkert opp. I takt med meg selv og litt overskudd vokste dyreflokken og etter et nytt svangerskap og samme runden med dårlig tanker kom baby nr 2. Da var jeg ferdig. Kroppen min kollapset og jeg ble kjørt til sykehus i all hast. Med bukhinnebetennesle, kollapsende nyrer og lunger uten funskjon så sier det seg selv at kroppen ikke var bra. Etter å ha fjernet blindtarmen og jobbet meg litt opp igjen dro jeg hjem etter 14 dager, tok meg av dyr og barn og fortsatte på skolen. Ja, for jeg gikk nemlig siste året på videregående og hadde datteren min med på armen.

Etter endt skolegang var baby nr tre på vei og jeg i kjelleren. Denne gangen fikk jeg hjelp i form av samtaler med engang. Takk gud for støtteapparatet i kommunen jeg bor. Det å gå gravid for meg er ingenting jeg ser tilbake på som koselig fint eller noenting. Det er bare vondt. Følelsesmessig.

Hun meldte sin ankomst med brask og bram i et keisersnitt og kroppen fikk igjen kjørt seg.

Forholdet endte i skilsmisse og jeg satt igjen alene, uten venner igjen.

Etter å stadig ha vært inn og ut av sykehuset for operasjoner og ting som ikke har vært bra med kroppen min klarte jeg ikke mer. Jeg datt helt i kjelleren og ble der. I to år. Jeg klarte ikke noe annet enn å passe på barna mine og sørge for at de fikk det de trengte. i 8 år hadde jeg vært mamma, dyktig på jobb og flink med dyrene mine. Hele livet hadde jeg vært pliktoppfyllende og listet meg rundt på tå. Bare en ting hadde jeg glemt og det var å være Malin. Hun var borte.

 

Dette er 2 år siden og de siste 2 årene har vært tøffe. Steintøffe. Jeg har grått, falt og reist meg opp. Å bygge seg selv og kroppen opp igjen etter så langt tid med mobbing, vold, og pyskiske nedturer tar enormt langt tid. 

Idag er veien videre staket ut. Jeg har en ny drivkraft, jeg står opp for meg selv og jeg setter meg selv først.

Jeg syns enda det er skummelt å møte nye mennesker og jeg har fryktelig få venner. Av den grunn at jeg ikke tørr. Jeg orker ikke sette meg i en situasjon som gjør at jeg kan bli såret, jeg vet nemlig ikke om jeg er klar for å takle det. Men etter 10 år i denne fantastiske kommune begynner jeg endelig å få bekjentskaper.

Jeg har lært meg at dette er min historie, dette er mine opplevelser, dette er ikke den jeg er.

Allikevel kjenner jeg på en takknemlighet for alt jeg har opplevd, for det har gjort meg til den sterke, tøffe, hardtarbeidende damen jeg er idag, og derfor vet jeg at jeg kommer til å lykkes med alt jeg ønsker. For jeg gir meg ikke før jeg har klart det.

Nå er det min tur. Nå er det meg i fokus. Dette er min historie og den er ferdig med å prege meg.

<3

 

 

10 kommentarer
    1. Så utrolig tøft av deg å dele opplevelsene dine, du formidler de så godt. Det er tøft å stå alene, men noen ganger er det akkurat det som bygger oss. Det er virkelig inspirerende å lese det du skriver, og hvor sterk du er Malin 😊 Stor klem

    2. Thilde: Tusen takk for gode ord, jeg vet så altfor godt hvordan det er å stå alene. Derfor velger jeg å fortelle, tenk om det finnes bare et menneske der ute som leser og ser. Kanskje det menneske tørr å fortelle om de leser? Ikke vet jeg men de skal uansett vite at de ikke er alene <3
      Mange klemmer tilbake 🙂 <3

    3. Kjære Malin
      Du er et fantastisk menneske med god humor og ståpå vilje! Vi savner det ennå her i Egersund❤️. Håper du nå finner roen og lykken i ditt flotte nye hjem med familien din. Hvis du tar turen ned til Okka By så skal vi nok få samlet gjengen😊❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg