Trist, sjokkert og veldig sliten.

Jeg dro inn på sykehuset idag med litt høyere puls enn vanlig, klar for en ny operasjon. Jeg forberedte meg så godt jeg kunne og antok at de måtte transplantere ny hud ettersom jeg selv ser at den nye huden ikke er bra. Den smuldrer av så fort noe er borti fingeren. I tillegg har negelen grodd seg fast på feil side med verk under så jeg innstilte meg på det verste. Trodde jeg.

Vel innstalert på et rom med kanylen på plass, kom legen for å se og forklare hva som skulle gjøres. Jeg var jo innforstått med at negelen og neglbånd skulle fjernes og det så jeg frem til ettersom den er vond og i veien.

Jeg hadde ikke sett for meg utfallet av dette. Når legen tok av bandasjen og utbryter at her må vi gjøre noe helt annet. Fingeren er betent, den har ikke hud som lar seg fikse og om vi gjør som planlagt ender vi mest sannsynlig opp med å amputere første leddet om 2 måneder.

Jeg brast ut i gråt. Legen så fortvilelsen min, hun følte virkelig med meg. Men idag hadde de ikke noe annet valg enn å amputere første leddet. Fingeren stod ikke til å redde og når det heller ikke var funksjon i den så måtte det gjøres.

Det kom som et sjokk og jeg klarer ikke slutte å gråte.  Jeg var ikke forberedt på dette å det og skulle gjøre det bare 15 minutter før du får beskjed, det ble tungt.

Men sånn gikk det altså. Nå er første leddet borte og smertene er helt for jævlige, mildt sagt. Både psykisk og fysisk.

Jeg gråter, er sint, frustrert og glad. Når dette er grodd så er et forhåpentligvis 9 måneder langt mareritt over. Nå må jeg lære meg og bruke hånden på nytt.

Idag er jeg skuffet, uendelig sliten og kjempe lei meg.

Akkurat nå kjennes det ut som om kroppen min ikke klarer mer.

💜

6 kommentarer
    1. Åh! Sjokkert skjønner jeg godt at du er,det var jo ikke sånn det skulle bli! Du har jo (med hjelp av legene) jobba så hardt i flere måneder nå for at det skal gro skikkelig og bli en mest mulig normal fingertupp… føler med deg,kan ikke være enkelt å plutselig sitte der med ytterste leddet borte sånn brått.. vet ikke om jeg kan si noe i hele tatt for å trøste ,men her får du en klem <3

    2. Ja, vi har virkelig prøvd. Men nå vet jeg jo at alt er prøvd også da. Så det gjør alt litt lettere 🙂 Det gikk litt for fort for hodet mitt men en dag av gangen så blir det nok bra tilslutt:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg